Søknad sendt

Da er det bare å vente. 

Jeg vet ikke, men denne gangen, i motsetning til da jeg sendte til Signaler, så har jeg ingen god følelse. 

Kanskje fordi jeg leste at av de 479 søkerne de hadde i fjor, fikk 59 stipend. Og at av dem var 25% medlemmer av Forfatterforbundet som meg, dvs rundt 15 forfattere. 

Og hvor mange av de igjen var debutanter, uten avtale med forlag, uten en plan for selvpublisering? Sikkert en promille.

Hvordan overbevise en komite om at boken min har livets rett? Hvordan argumentere for at de ikke kaster bort pengene på en drømmer, når alt jeg har er et halvferdig manus, og ingenting annet å vise til?

Følelsen i brystet og i magen er vond. 

Sikkert også fordi jeg av alle ting glemte å nevne at jeg har en fast spalte, og skriver debattinnlegg. Hvordan kunne jeg glemme det eneste jeg har å vise til, som jeg leverer på?

Det er sikkert ikke så viktig. Det bare kjennes viktig ut akkurat nå.

Jeg har søkt, uansett. Og selv om jeg forteller at jeg mangler godfølelsen, så er det håp i meg. 

At de ser noe i meg og i hvordan jeg jobber og planlegger å gjennomføre, som gjør at de vil satse. 

Jeg kan love, her og nå, at om de så gjør, så vil de ikke angre. 

Men sånt skriver man jo ikke i en seriøs søknad.

Men jeg lover, jeg er seriøs. 

Det håper jeg synes gjennom denne nettsiden, og gjennom hvordan jeg arbeider meg gjennom manus, runde på runde. Og uansett stipend eller ikke, denne boken vil en dag se dagens lys.

Jeg lover.