Sendt!

Jeg er klar for forlag. Og jeg tror forlagene er klare for meg.

For meg blir dette aldri noe annet enn en suksess. Det har vært det fineste jeg har gjort for meg selv. Noen sinne. Det å skrive gir meg mening på et dypt, grunnleggende nivå. 

En følelse av lykke. Å få skape et univers. Dykke inn i menneskers behov, feil og mangler. Og se hva det er som gjør oss til oss.

Ja, det ble en ekstra runde. Da jeg i juli sa jeg var klar, kjente jeg at det ikke var helt sant. Og det var det ikke. Noen scener her og noen scener der trengte et lite strøk av omsorg. Den harde kuttejobben jeg har gjort gjennom det siste året har satt spor. På teksten og på mitt uttrykk. Nå er det tilbake på plass. Det var nyttig å gjøre det. Og mye er borte for godt. Det er noe med å tørre.

Manus har vært med på en berg og dalbane siden første versjon med sine 107500 ord. Da jeg sendte det til frilansredaktør var det nede i 79000. Deretter, for å jobbe inn alt som manglet kom det opp i 104000 ord. Så kutte, jeg hadde tillatt meg å skrive raust og rikelig: nede i 80000. Så se hvor hardt jeg kunne kutte uten å miste historien. Helt nede i 64000 ord kom det. Den runden gjorde vondt. Så kom to runder der jeg tillot meg å bygge det ut igjen, etter å ha kuttet til beinet. Det har vært en glede! 

I dag er manus på 73000 ord. 

Det sier ingenting, annet enn at det å skrive en roman er en prosess.