Scener fra et forfatterskap
En heller dårlig skjult referanse til Ingmar Bergmans "Scener fra et ekteskap", og kanskje stopper også referansen der.
Nuvel. Jeg arbeider i scener, det har jeg gjort siden dag en.
Romanen ble til samtidig som jeg tok et romankurs, og jeg, som aldri har skrevet en disposisjon frivillig i hele mitt liv, har fulgt oppskriften(e) nærmest til punkt og prikke og har satt opp historien ved hjelp av (etter hukommelsen):
Rød tråd
Hva hvis
Tre akter
Synopsis
Karakterskjema
Det betyr enkelt at min første roman er plottet.
Jeg så for meg hva som skulle skje, med forskjellige vendepunkter og motstand, et klimaks, og jeg så for meg hvordan den skulle ende. Jeg arbeidet inn alle karakterer, jeg googlet bilder og la inn fødselsdatoer og skapte en verden rundt dem. Jeg leste togtabeller, jeg leste om vedproduksjon, jeg fant bilder av gårder og fant lokasjoner til scenene.
Romanen har beveget seg videre. Dypere. Noen av løsningene ble for vage, for overfladiske.
Ingenting skjer uten en grunn, finnes ikke grunnen, har det ikke lenger eksistensrett i romanen.
Men kjernen i plottet og strukturen er fortsatt det samme. De aller fleste karakterer er fortsatt med, med samme funksjon, som da jeg planla dem.
Plottet har spart meg for mye strev, jeg tillot meg å vandre utenfor plottet en gang. En skikkelig tur, det var så gøy! Men det hadde ingenting med historien å gjøre, og er en av tingene som måtte slettes i gjennomgangen.
Hva jeg lærte? At fantasien min er løpsk, om jeg ikke tøyler den. Det står aldri på muligheter, løsninger, når det gjelder min skriving, det handler om begrensning og å klare å holde meg til planen.
Skrive selve historien, ikke alt det gøye som også kunne ha skjedd, men som bare vil forvirre leseren, og ikke egentlig tilføre historien noe godt.
Hele romanen ble skrevet og sendt inn fortløpende til en redaktør mens jeg tok Forfatterskolens årskurs. Jeg hadde en dyktig redaktør, som tidlig forsto at jeg ville ha skikkelige tilbakemeldinger, ingen pjusking, for å få mest mulig ut av samarbeidet. Jeg ville rett og slett lære meg håndverket.
Og jeg lærte mye.
Tilbakemeldinger ble samlet i et dokument, i tillegg til hennes og mine kommentarer i margen. Jeg lærte hvor jeg har styrken, og hvor jeg blir for utydelig.
Redaktør kunne bekrefte at jeg hadde i meg å skrive en roman på fem hundre sider, og min utfordring har i etterkant være å ikke gjøre det!
Det er lett å skrive mange ord, det vanskelige er å si det med få, samtidig som jeg beholder min stil, min stemme.
Scener er flyttet rundt på og jeg har vært inne i tre akter og skrevet om synopsis flere ganger. Alt, for at jeg skulle bli sikrere og tryggere på "hva er det jeg vil med historien".
Arbeidet med synopsis har vært spesielt viktig for å forstå hva jeg egentlig vil med historien, og etter tips fra Nina Grove Hansen, Manusdetektiven på Instagram, forkortet jeg ned synopsis til en side.
Null bullshit, det skulle bare være plass til det absolutt viktigste. Dette lærte jeg mye av, og ikke minst har det gjort romanen bedre.
På riktig tid tok jeg kurset til Jan Kjærstad i fjor høst. Jeg er glad jeg hadde med meg to års intens romanskriving, romankurset og årskurset der vi utviklet manus og oss selv videre, før jeg tok kurset hans.
Jeg hadde nok lært noe, uansett, men det er når du kan noe, har erfaring i noe, at forståelsen kan bli dypere og rikere.
Jeg gikk hjem og vevde romanen min tettere, sterkere. Det arbeidet gjør jeg fortsatt, og veven er ikke ferdig før bildet er sterkt, tydelig og vakkert.
Jeg måler ikke lengre romanens slutt i tid, men i kvalitet. Den skal ikke bli god, den skal bli best. Den beste jeg kan skrive, her jeg er nå.
