Manusarbeid - et evighetsprosjekt?

Hvor langt du enn har kommet, er det ennå lengre igjen. 

En strofe fra favorittbandet kent, fritt oversatt, og ganske treffende til der jeg er i manusarbeidet. Men, bare for å ha sagt det, min tro på at dette prosjektet skal nå sitt mål, har aldri vært større. Eller sikrere. Det er det flere grunner til. Både har jeg arbeidet lenge med det, i oktober blir det tre år. Men viktigere er det at manus begynner å ta form, jeg ser det er en bok. Ikke den beste, langt fra, men en bok. Noen logiske brister og mange detaljer som fortsatt ikke er på plass. Kan hende er det med ting som ikke skal være med, og kan hende er noe ennå ikke beskrevet. Men det er en bok.

Samtidig skrives det på fritiden. Og fritiden er ikke bare til eget bruk. Fritiden er til familien, til hunden min Tiril, og iblant spiser jobben også opp fritiden min. Jeg jobber på folkehøgskole, og der skjer det noe fra morgen til kveld, også i helgene. Det betyr at jobben min ikke går fra ni til fire, og at selv om jeg har planlagt ei skriveøkt aldri så mye, så må den stadig vekk vike. Spesielt gjelder dette vår og høst, som nok er de mest intens månedene på folkehøgskole.

Å skulle jobbe seg gjennom nok en runde i manus, samtidig som det koker rundt ørene er ikke lett. Men jeg må nesten skryte litt av meg selv. For jammen er jeg god til å bruke de få ledige stundene jeg har. Så selv om det kan virke som et evighetsprosjekt dette her, så kommer jeg stadig ett skritt nærmere - utgitt bok <3