Manglende signaler

Det er stille. Det er aldri så stille, som når man venter på noe som ikke skjer.

Jeg vet at det fortsatt er dager igjen, før Cappelen Damm har lovet en tilbakemelding. Men jeg er ganske så sikker, og dette hadde jeg virkelig tålt å ta feil i, på at jeg ikke er en del av neste utgivelse av Signaler.

Jeg visste det jo egentlig. Hvor mange prosent kommer gjennom nåløyet? Joda, og av de igjen vet jeg at nær sagt hundre prosent har gått en av de formelle skriveskolene her til lands.

Likevel. Det var en god tekst jeg sendte inn. Godt bearbeidet. God. Jeg mener det fortsatt. 

Likevel. Sitter jeg med følelsen av hva er det jeg ikke har? Hva er det de er på jakt etter, som er så annerledes enn det jeg kommer med?

Likevel. Jeg kommer til å gjøre det igjen. Sende inn teksten min til de stedene jeg kan sende den. Snart til et forlag. Nå kan jeg begynne å telle uker og måneder.

Jeg vil ha den samme optimismen. Fordi jeg tror på prosjektet mitt. Tror på teksten min. Samtidig forbereder jeg meg på det samme, trange nåløyet. Jeg har aldri finni meg i å måtte forholde meg til ting, bare fordi de "er sånn". 

Så samtidig forbereder jeg meg litt til å gå solo. For jeg er en forfatter. En uutgitt forfatter. Men jeg gir meg aldri. Jeg har latt så altfor mange år gå, uten at jeg hadde motet. Nå som motet er her, slipper jeg aldri skrivingen av syne igjen.

Jeg er klar. Bring it to me babe.