I lokalavisa
Hva er det verste som kan skje?
Jeg er opptatt av å gripe sjanser. Det er ikke nok å få en sjanse, du må også gripe den. Med begge henda. Altfor mange sjanser glipper for oss, fordi vi er for redde til å gripe dem, når de kommer.
Å stikke seg fram betyr oppmerksomhet. Ikke alle er vi like glad i det. Eller kan hende liker vi det, men ønsker kontroll over situasjonen. Jeg er litt der. Jeg kan ha det gøy med oppmerksomhet, når jeg har handa på rattet og bestemmer hvor jeg skal.
Å slippe opp, la noen andre føre, er mye, mye vanskeligere. Men det er da vi må spørre oss selv - hva er det verste som kan skje?
Det gjorde jeg, da journalisten fra lokalavisa tok kontakt med meg, og spurte om å få gjøre en reportasje. Når jeg klarte å se forbi kroppens reaksjon, var det lite igjen som var ekte skummelt.
Ingen blir likt av alle. Noen vil alltid like at du feiler. Som ikke unner deg suksess. Som vil snakke deg ned, snakke bak ryggen din og gjøre narr.
Det er ikke de jeg skriver for. Og om de gjør, får jeg ikke gjort noe med det. Det eneste de får gjort, er å dempe meg, holde meg tilbake. Om jeg lar de få lov.
Skal noe simple kjipinger få holde meg vekk fra drømmen min om å være forfatter?
Nei. Ikke tale om.
Når jeg først har begynt. Fått smaken, skal det så uendelig mye til, å få meg til å slutte igjen. Jeg, et uttalt b-menneske i flere ti-år, som har begynt å stå opp to timer før hver morgen, for nettopp å skrive.
Så da var valget enkelt. Hun fikk ja. For samtidig med ja-et til henne, var det et ja til drømmen min. Til målet mitt. For boken skal en dag ut å fly. Og da er dette det første intervjuet av mange.
Øvelse gjør mester. Det gjelder skriving. Men det gjelder også det å stikke seg fram. Ta sjansene når de kommer, og danse på livets bølger, når de byr opp til dans!