Jeg kunne holdt på resten av livet

Klokka ringte til vanlig tid. Det er jo mandag. Jeg glemmer alltid å skru av alarmen på fridager. 

Jeg tror jeg sovnet igjen. Men så fort bevisstheten var på plass kom også lengselen. Videre, videre.

I går kveld jobbet jeg med en scene som ikke satt helt. Jeg jobbet og jobbet. Inn i forrige scene. Tilbake i denne scenen. Frem og tilbake.

Kjente jeg var for trøtt. At ting gikk for seigt. Bestemte meg for å la det ligge til i dag. Skal ikke si det gikk lekende lett. Men det falt på plass. Det faller alltid på plass.

Målet mitt er å levere neste helg. Jeg kommer ikke til å levere neste helg. Men jeg kommer til å levere på denne siden av sommeren. Men manus trenger denne runden. Der jeg ser på helheten. Leker med overskrifter. Ser på rytme. Ser hvor scenen tar meg. Hvordan de fungerer sammen.

Jeg elsker det. Kunne holdt på resten av livet. Med å skape Kati og Det vi aldri sa.
Men jeg skal levere denne sommeren.

Jeg sier det høyt. Jeg begynner å venne meg til tanken. Forsøker å ikke la meg skremmes hverken av at manus blir antatt eller avslått. Akkurat nå fremstår begge alternativer som like skremmende, på hver sin måte.

Et skritt av gangen. Et skritt.