Ikke visste jeg ...

... at det å skrive bok skulle ha så mange lag. 

Jeg er henrykt! Sikkert sliten også, iblant, som nå, etter en rimelig krevende avslutning av denne femte gjennomgangen.

Hva jeg trodde da jeg begynte? 

At jeg skulle skrive en skikkelig god historie. Som hang på greip både i de store, og i de små linjene. Det er forsåvidt riktig, for det er selvfølgelig viktig, og en del av det jeg pirker på nå.

Men det jeg ikke visste, var alle nyansene. 

Alle mulighetene, alle valgene. Hvor ulikt en og samme historie kan fortelles. Selv om jeg samtidig kjenner en dyp fornemmelse i at denne historien ikke skal fortelles på alle mulige måter, men på denne ene. 

Denne som jeg nærmer meg.

Jeg er ikke der ennå. Fram til det skal jeg fortsette, runde på runde, mens jeg stiller meg spørsmål som:

Er det her av en grunn? Og gjør det historien bedre?

Hva er budskapet? Og kommer det frem?

Mangler det noe?

Kan det gjøres bedre?

Jeg er klar for versjon seks. Denne gangen skal jeg se på scene for scene. Stille meg spørsmålene over, og sikkert flere. Jeg gleder meg og ser fram til jobben. For hver runde, ser jeg meg selv klarere.

Jeg er kanskje ingen forfatter, men hjertet mitt sier likevel at det er akkurat det jeg er.