Holder pusten!

Det er så langt fra å tenke noe, til å gjøre og stå i det.

Da jeg meldte meg på oppfølgingskurset med Jan Kjærstad var jeg nærmest umiddelbart bestemt på at det var romanåpningen jeg skulle sende fra meg.

Hvorfor? 

Fordi det nærmer seg tiden for testlesere og etter hvert forlag ... hva er ikke bedre, enn å teste det i et skrivende miljø? tenkte jeg.

Fristen for innsendelse nærmet seg. 

Jeg begynte å kjenne på tvilen. Tvilen for om det var lurt å sende fra meg deler av manus? Hvem er de som skal lese? Hva om tilbakemeldingene knuser meg, hva om jeg forstår, at Kjærstad, mellom linjene, synes det er et makkverk? 

Jeg har sendt fra meg det viktigste i livet mitt, foruten menneskene i det, ut i en verden, helt alene. 

Hva om jeg, med endringene jeg har gjort i det siste, bare har krøllet det til. 

Har jeg bakt inn for mye, blir det for rotete, for krevende?

Skriver noen sånn som jeg gjør? Er det fake? Er det teit? Skal jeg endelig avsløres som den udugelige skriveren jeg egentlig er? 

Aspirerende forfatter, for en bløff!

Jeg er modig! Jeg trenger det så inderlig! 

Det å slippe hjertebarnet mitt ut i verden, selv om det bare er første kapittel, er  verdens beste trening for alt som kommer.

Jeg henter meg inn, går tilbake til start. 

Hva var det jeg tenkte? 

Jo, jeg tenkte at hva kan ikke være bedre, enn å få teste romanåpningen på ti andre skrivende, og ikke minst på en svært dyktig og erfaren forfatter?

Det var det jeg tenkte! 

Og er jeg redd for kritikk? Nei, så lenge den er konstruktiv, så lenge jeg ser det kan hjelpe manus, skal jeg omfavne den!

Jeg holder pusten. 

I frykt, i spenning.

Lille venn, du skal snart fly.