Litterær kvalitet, originalitet og lidenskap for skriving

Debatten herjer i Norge. Den norske forfatterforening gikk ut med et opprop, som av mange ble oppfattet som arrogant, selvopphøyende og navlebeskuende. Jeg kjenner ikke altfor godt til saken, til å kunne uttale meg. Men essensen, rundt hva som er god litteratur, forsøker jeg både å lære mer av, og ikke minst, ta inn i den skriveprosessen jeg er i.

Hva er god litterær kvalitet? Og kan jeg, med mitt prosjekt, oppnå det?

Store spørsmål som jeg ikke helt har svaret på. Det jeg vet er at jeg ønsker å skrive denne romanen så godt jeg klarer, med den tid det tar. Selv om jeg flere ganger har forsøkt å sette frister for meg selv, så ser jeg at det jeg i så fall leverer fra seg ikke har den kvaliteten jeg vil stå ved.

Så noe vet jeg om kvalitet. Nok til å vite at der jeg er nå, er det ikke godt nok. Ikke noe jeg kan stå ved. Samtidig har jeg konkrete ting i teksten jeg jobber med, så jeg har en mening med hvor manuskriptet må, for at det får den kvaliteten jeg ønsker.

Men om det, allikevel, får den litterære kvaliteten jeg jo mest av alt håper på, det aner jeg ikke. Det har jeg ingen forutsetning på dette tidspunktet til å vurdere eller mene noe om.

Bekymringene mine er: kan lettskrevet, underholdende litteratur også inneha litterær kvalitet, så fremt jeg arbeider med undetekst og samtidig en underliggende tematikk og budskap? Er historien jeg skriver for uoriginal? Historien er på mange måter skrevet før, nær sagt alle er det jo, så hva er det, med min historie som gjør den original, som løfter det opp til en litterær kvalitet.

Jeg forsøker å ikke bruke altfor mye tid på temaet. Når jeg skriver forsøker jeg å legge det vekk, kun ha fokus på manus og hvor jeg vil, hvordan jeg kan kneppe det til, veve det tettere, vakrere.

Forfatterskap har i seg så mye mer enn jeg trodde da jeg påbegynte romanen. Det å skrive bok er så uendelig mye mer enn å skrive ut en historie.

Jeg elsker det.