Dette kunne jeg gjort resten av livet!

Den blir bare sterkere og sterkere, følelsen av at dette kan jeg gjøre resten av livet.

Plotte, planlegge, skape, redigere, omskrive, drive research - jeg liker alt! Det er forfattere som kanskje ikke er så glade i å redigere, eller de som vil skrive så fritt, at det blir vanskelig å få ting til å henge sammen, og misliker når det frie må inn i en struktur.

Jeg elsker jobben min, og hadde noen spurt meg for fem år siden, om jeg kunne gjort noe annet, hadde svaret mitt vært nei. Å jobbe med ungdommer i et fritt skoleslag som folkehøgskole, er noe jeg virkelig setter pris på. Det gjør jeg fortsatt. Men dette er første gang jeg kjenner at jeg kunne ha gjort noe annet.

For jeg elsker å skrive. Kanskje enda mer enn jeg elsker å jobbe på folkehøgskole. En miks, der jeg kunne ha gjort begge deler, uten å ta i bruk alle kvelder, helger og ferier, hadde kanskje, når jeg tenker meg om, vært det optimale. Møtt ungdommer som alltid lærer meg noe, som alltid skjerper meg, samtidig som jeg kunne dykket inn i eget hode, bare blitt der ... i timesvis ...

Da jeg skrev førsteutkastet til Det vi aldri sa, verket det i meg etter å begynne å redigere, skrive om, skrive til. Jeg kunne ikke komme meg raskt nok til slutten. Slik er det nå også, men det er fordi jeg er ivrig på avslutte redigeringsrunden, for jeg er allerede klar på hva jeg skal ha fokus på i neste runde. 

Det er en herlig følelse. Jeg har et forhold til skriving som vil vare livet ut. Det er ganske så fantastisk, rett og slett!