Blogg

Om tre uker skal jeg på nytt skrivekurs med Jan Kjærstad på Litteraturhuset i Oslo.

... at det å skrive bok skulle ha så mange lag.

Jeg vet ikke, men denne gangen, i motsetning til da jeg sendte til Signaler, så har jeg ingen god følelse.

Det er stille. Det er aldri så stille, som når man venter på noe som ikke skjer.

I dag delte jeg min vei inn i folkehøgskolen med elevene på morgensamling. Den var mildt sagt humpete. En historie jeg helt sikkert vil dele med dere en gang, men i dette innlegget tenkte jeg skrive litt om hvorfor jeg har opprettet denne hjemmesiden.

Debatten herjer i Norge. Den norske forfatterforening gikk ut med et opprop, som av mange ble oppfattet som arrogant, selvopphøyende og navlebeskuende. Jeg kjenner ikke altfor godt til saken, til å kunne uttale meg. Men essensen, rundt hva som er god litteratur, forsøker jeg både å lære mer av, og ikke minst, ta inn i den skriveprosessen jeg er i....

Selv om jeg jobber med manus, og således har mye å gjøre, kjennes det samtidig som om jeg er i et vakuum.

Det er flere ting på gang, noe rår jeg over, andre ting er helt i andres hender. Det jeg rår over, er det jeg får gjort noe med.

Jeg har brukt mye tid på å arbeide med pitch. En setning, maks tre, som forteller andre hva romanen handler om. Samtidig har jeg arbeidet med baksideteksten.

Cappelen Damm gir hvert år ut sin debutantantologi Signaler med skjønnlitterære tekster. Fristen for innsending er 1. desember hvert år.